Hvorfor bygger vi et landsted? Hva bor vi ikke i byen, og hva ser vi etter blant furutrærne? Svaret er enkelt

Vi er typiske byboere. Født og oppvokst i "steinjungelen". Vant til byens travelhet siden barndommen. Lukten av en furuskog blir erstattet av lukten av bensin som brennes ut i motoren, og morgensangen til fugler er ringen til den første morgentrikken som går under vinduene. Og likevel bygger vi et landsted ...

Vi ønsker deg velkommen til kanalen, der vi, en vanlig byfamilie, forteller deg hvordan #gjør det selv bygge #Feriehus Vi gjør alt selv. Fra fundament til møne. Uten ensemble. Jeg lurer på hva vi gjør? abonner på kanalen og se på.

Huset vårt er under bygging
Huset vårt er under bygging
Huset vårt er under bygging

Mennesket er en skapning som aldri kan stoppe. Vi løper konstant et sted og leter etter noe. I jakten på den spøkelsesrike mriaen.

Når vi tar tak i den blå fuglen, ser vi på den en stund. Å plutselig oppdage at det spesielle blå vingene hennes virket så ønskelig bare langtfra. Men faktisk er det bare en spurv av en uvanlig nyanse. Vi løsner fingrene, slik at drømmefuglen raskt raser bort. Å løpe igjen, i jakten på det neste.

Verden er så ordnet at vi drømmer om det vi ikke har. Og etter å ha mottatt, drømmer vi om å bli kvitt.

Kanskje dette er grunnen til at vi, byboere til kjernen, er så ivrige etter å flykte fra den velkjente byverdenen. Vekk fra den irriterende kjas og mas, til den etterlengtede fred og ro.

Våre furutrær
Våre furutrær

Der, hvor det er store furutrær og en så høy, gjennomsiktig blå himmel. Der den varme dagen er så blendende lys, og om kvelden, når varmen gir vei for kveldens kulde, er verden fylt med sang av svarttrost. Under trillene som du vil sette deg uendelig på verandaen med et glass ischampagne. Chatter tomgang og stirrer på stjernene. Vel, hva kan være vakrere?

De første dagene.

Etter en uke slutter idyllen. Du innser plutselig at en så romantisk subtil ringing av en mygg, et sted i det fjerne, betyr at du snart må slå deg voldsomt på kroppen.

At svarttrostene, hvis sang er så rørende, sluktet snikende alle jordbærene du vannet flittig, og dratt vann over en vannkanne.

At vinden ikke bare rasler i toppen av de enorme furuene, men også knekker grenene. Og du vil nok en gang måtte demontere steinsprutene og bli skitten i den ravgjerne-gjennomsiktige, motbydelig klebrig harpiks.

Det blir helt umulig å leve innpakket i en bomullsull av stillhet. Byens mas og mas mangler smertefullt. Det er ikke nok publikum som skynder seg et sted langs byens gater. Det er ikke nok støy fra biler som suser under vinduet. Klatring av trikkehjul og brøl av idioter som kjører motorsykler langs nattgatene.

Du låser huset og skynder deg tilbake. Tilbake i en slik innfødt steinjungel. Å stå i trafikkork, skjelle den idioten foran som kjøpte bil, men ikke lærte å kjøre og puste inn aromaen til en storby.

Akkurat i en uke ...

Sommer, furutrær, gress, kone med vannmelon... Hva kan være vakrere?
Sommer, furutrær, gress, kone med vannmelon... Hva kan være vakrere?

Og du løper igjen fra den hatefulle byen. Mot høye furuer og grønt gress. I et så fint landsted som jeg bygde med egne hender. Baner meg selv for grådigheten som fikk meg til å bygge en så enorm khabazin.

Å sitte på verandaen om kvelden og sakte trekke champagne fra et høyt glass. Til ringingen av en mygg og trillingen til en usynlig trost ...

Du spør hvorfor trenger vi et landsted? Det er for dette. ツ

Forstår du meg? Har du et hus utenfor byen? Og hva med svarttrostene, furuene og en jordbærseng? Eller drømmer du bare så langt?

ABONNERE per kanal slik at du ikke går glipp av noe. LIKE og fortell historiene dine i kommentarene. Ikke glem å dele lenken på sosiale nettverk. Takk for at du er sammen med oss ​​og vi sees snart.

  • Dele:
Instagram story viewer